Album 9: U2

-

U2. Musikk fra skuddlinja. 
Det er rart å tenke på at krigen herja i et område av verden man forbinder med så mye positivt. Men det gjorde den. På Live Aid spilte U2 Sunday Blood Sunday fra plata War. Da var konflikten i Nord-Irland fremdeles et åpent sår. 
Låta åpner med et trommespill som minner om den lille gutten som gikk først i rekka under nord- og sørstatskrigen i USA en gang for lenge siden. Gutten som skulle holde motet og takta oppe når man skulle slåss for fred. Jeg ser for meg Bono som en slik trommegutt.
Broken bottles under children's feet
Bodies strewn across the dead end street
But I won't heed the battle call
It puts my back up
Puts my back up against the wall
Irland slet med opptøyer og faanskap. Musikk og vanskelige følelser hører jo sammen. Det er mye uro rundt om verden i dag også og jeg er spent på hvilke utslag dette vil gi seg framover i feks USA. Jeg har ikke satt meg inn i musikk fra midtøsten, men jeg vil tro det finnes sterke formidlinger derfra. 
Coveret på War har blitt ikonisk. Steve Averill er en irsk grafisk designer som lette etter den perfekte avbildningen av en krigsscene. Han lagde også coveret til plata før, Boy, og brukte samme modellen på begge album. Coveret skaper en kontekstuell sannhet det er umulig å se bort i fra. 
U2 er etter min mening best når de fremdeles var unge og sinte. Når de melodiske drømmene om fred lå på hver side av de sterke tekstene og holdt ordene stødig på plass. Og at tre instrumenter + en inntrengende stemme kan lage så mye spennende lyd om det urolige mennesket er fascinerende.
Nord-Irland er ikke lenger i krig og Bono trenger ikke lenger være trommegutt. Mens andre har blitt tvunget til å ta trommestikkene enten de vil eller ikke.
Heldigvis kan det bli fred etter en krig. Men for en mager trøst når man står midt i den.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Album 7 - Kari Bremnes

-
Bilde
Det er egentlig en skandale at jeg ikke har flere kvinner blant valgene mine. Flere sto på lista, blant annet tante Dolly som hun kalles i vår familie. Med etternavn Parton. En annen sterk kandidat var Sissel Endresen og en tredje var Barbra Streisand. For ikke å snakke om Stevie Nicks og Joni Mitchell. Men om man skal få plass til alle må knallhard utvelgelse til. I dette innlegget er det bare plass for Kari Bremnes og kjærligheten til nord-Norge. Kari Bremnes er fader meg det mest elegante kvinnfolket i dette landet, sånn er det bare. Hun synger ild, vann, luft og jord som nobodys bissniss. Jeg så et intervju med hennes far som tordnet over den manglende innsikten i nordnorsk kultur på 70- og 80-tallet. Oluf var morsom han, men hva med stoltheten over landskapet, fjæra og midnattssola? Hva med poesien fra selve grunnsteinen av landet vårt, kystlivet? Ingen synger alt dette som Kari Bremnes. Hun inntar også alle deler av kvinnelivet. Hun er mor, datter, søster, kjæreste, kon...
Les mer

Album 10: Ragnar Strandbakke

-
Bilde
Jante er så sannelig utvist for lenge siden, og tilslutt står en siste musiker som jeg har en forholdsvis nær relasjon til. De ni andre er ikke rangert, de er bare et utvalg, så er det nevnt. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Van Morrison, men det har andre gjort mye bedre enn meg, så jeg velger Ragnar. Igjen. Han er jo tross alt min helt. Alt som står i en pusurdagbok er nemlig sant.  For dritlengesiden: Jeg møtte en langhåra kis nede i veien. Den jeg gikk i følge med kunne opplyse om at hippien kunne spille gitar, men det imponerte ikke datteren av countrykongen, herregud vi hadde jo gitarer overalt. Hippien sjøl interesserte meg forøvrig mye mer. At han lo av sine egne vitser fikk så være. Strandbakke svingte på sveisen og var øvingsvillig som få, nei som ingen annen jeg hadde møtt. Det sies at det tar 10000 timer å bli skikkelig god til noe, jeg regner med at disse timene kom og gikk i en rasende fart. For det var ingen vits i å ringe han hjemme, det var bare å ifør...
Les mer