Ordgalleriet

Jante er så sannelig utvist for lenge siden, og tilslutt står en siste musiker som jeg har en forholdsvis nær relasjon til. De ni andre er ikke rangert, de er bare et utvalg, så er det nevnt. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Van Morrison, men det har andre gjort mye bedre enn meg, så jeg velger Ragnar. Igjen. Han er jo tross alt min helt. Alt som står i en pusurdagbok er nemlig sant.  For dritlengesiden: Jeg møtte en langhåra kis nede i veien. Den jeg gikk i følge med kunne opplyse om at hippien kunne spille gitar, men det imponerte ikke datteren av countrykongen, herregud vi hadde jo gitarer overalt. Hippien sjøl interesserte meg forøvrig mye mer. At han lo av sine egne vitser fikk så være. Strandbakke svingte på sveisen og var øvingsvillig som få, nei som ingen annen jeg hadde møtt. Det sies at det tar 10000 timer å bli skikkelig god til noe, jeg regner med at disse timene kom og gikk i en rasende fart. For det var ingen vits i å ringe han hjemme, det var bare å ifør...

U2. Musikk fra skuddlinja.  Det er rart å tenke på at krigen herja i et område av verden man forbinder med så mye positivt. Men det gjorde den. På Live Aid spilte U2 Sunday Blood Sunday fra plata War. Da var konflikten i Nord-Irland fremdeles et åpent sår.  Låta åpner med et trommespill som minner om den lille gutten som gikk først i rekka under nord- og sørstatskrigen i USA en gang for lenge siden. Gutten som skulle holde motet og takta oppe når man skulle slåss for fred. Jeg ser for meg Bono som en slik trommegutt. Broken bottles under children's feet Bodies strewn across the dead end street But I won't heed the battle call It puts my back up Puts my back up against the wall Irland slet med opptøyer og faanskap. Musikk og vanskelige følelser hører jo sammen. Det er mye uro rundt om verden i dag også og jeg er spent på hvilke utslag dette vil gi seg framover i feks USA. Jeg har ikke satt meg inn i musikk fra midtøsten, men jeg vil tro det finnes sterke formidlinge...

«Somliga säger vi lever i evighet Fast döden är det sannaste som de vet Andra säger lyckan finns i ett ögonblick Fast de aldrig hann ifatt det de fick» Poet og trubadur Cornelis Vreeswijk. Hans talerstol var en barkrakk, en båt, et fortau, en blomstereng eller pr brev. Jeg får hans personlige ord. Han er fortrolig, men det er mellom linjene jeg føler det egentlig står. Vreeswijk sjøl er en ekte skald, som betrakter livet både før, under og etter den store festen.  «Om du går runt i cirklar, eller rakt dit du vill Om du står långt ifrån eller tätt intill Vi spar alla lögner till morgonen efter Och reser de glas som föll under festen» Cornelis var ikke nådig med de høye herrer som skrittet over andre i nypussede kalosjer. Han var stø som et fjell i sitt menneskesyn. «I kärlek och hat, fiende, kamrat Glädje och sorg, hydda och borg Tar vi ett kort på barnen i sommartid När de dansar, när vi dansar En stund på jorden» Linjene er fra Somma...

Det er egentlig en skandale at jeg ikke har flere kvinner blant valgene mine. Flere sto på lista, blant annet tante Dolly som hun kalles i vår familie. Med etternavn Parton. En annen sterk kandidat var Sissel Endresen og en tredje var Barbra Streisand. For ikke å snakke om Stevie Nicks og Joni Mitchell. Men om man skal få plass til alle må knallhard utvelgelse til. I dette innlegget er det bare plass for Kari Bremnes og kjærligheten til nord-Norge. Kari Bremnes er fader meg det mest elegante kvinnfolket i dette landet, sånn er det bare. Hun synger ild, vann, luft og jord som nobodys bissniss. Jeg så et intervju med hennes far som tordnet over den manglende innsikten i nordnorsk kultur på 70- og 80-tallet. Oluf var morsom han, men hva med stoltheten over landskapet, fjæra og midnattssola? Hva med poesien fra selve grunnsteinen av landet vårt, kystlivet? Ingen synger alt dette som Kari Bremnes. Hun inntar også alle deler av kvinnelivet. Hun er mor, datter, søster, kjæreste, kon...

Dette innlegget starter med en digresjon, men den er etter min mening for fornøyelig til å ikke nevnes: En eller annen gang på slutten av 80-tallet. Leopardmønstra tights, flere tonn rosa øyenskygge. En gæærn gjeng jenter fra Grua. Den første spydde allerede på t-banen på vei til Grorudklubben. Jeg spydde ikke. Det manglet ikke på årsaker til dette, men jeg var allerede en mester på å holde ting inne. Vi var invitert til å nyte storbyens ungdomsliv, hvilket skulle vise seg å ikke vike nevneverdig fra bygdas haraball. Bortsett fra to ting. Det ene var han fyren med bandet på klubbscena, som jeg øyeblikkelig ble dritredd. Han var mye. Sang bra og var ekstremt kjapp i replikken. Og var ganske så lik Ian Gillan. Det var ikke så mye musikken (unnskyld) som det var selve fyren. Jeg skulle komme til å bli bedre kjent med denne interessante og inspirerende herremannen. Han het Arnulf . Det andre som skjedde kommer nå: Jeg tror kanskje ikke Whitesnake ofte omtales som pausemusikk,...

Jeg ble medsammensvoren med David Bowie i Space Oddity. Jeg var A-lass-in Sane. Jeg vet hva det vil si å bli borte fra jorden i en rakett. Dessuten var Bowie født i Steinbukkens tegn han også. Vi hadde noe, han og jeg. Delte en verden. Jeg syntes jeg så hans alvor i hans galeste opptredener. Jeg syntes jeg så hans tretthet i intervjuer hvor han måtte forsvare sine valg og sin fortid. Det holder egentlig i lange baner. Men så. Var det dette da. At det er så fristende å grønne på. Så i Bowies ånd ifører jeg meg manglende ytre sjenanse og går litt lenger. Så dette blir relativt langt. Når jeg tenker og hører på Bowie får jeg tanker om hel ved. Og da mener jeg estetisk. Noen tror estetikk handler om overfladisk skjønnhet og ytre tegn, men dengang ei, som han fyren i båten sa. Estetikk er vitenskapen om den sanselige erkjennelse. Det handler om hvordan vi mennesker via ymse kunstuttrykk kobles sammen med det store altet gjennom vår forstand, det sanselige ved oss, vår smak ...

Knutsen og Ludvigsen har fulgt også meg hele livet. Vårt første møte kan tidfestes til før jeg kunne lese, og det var visstnok tidlig. Dette var jo i Kassettenes tid, da BASF C60, eller 90 om man var heldig, var stappafull av alt man ikke kunne eie selv. Man lånte og kopierte. Originaler var ikke alle forunt. Ikke for det, hos oss var det lavterskel for det meste, og ikke vet jeg hvor pappa fikk Knutsen og Ludvigsen og Abba fra, men en dag hadde vi dem på opptakskassett. En plate på hver side. Kassetten ble spilt ihjæl. Eller så spiste spilleren den opp, det er jo veldig mulig. Men med hensyn til at vi ikke kunne lese hadde pappa tegnet en blomst på den ene siden og en bil på den andre. Da visste vi hvem side vi skulle høre på. Jeg hørte mye på blomst-siden. Knutsen og Ludvigsen bodde i tunellen den gangen. Og krangla fælt. Det var gøy og trist på en gang. Jeg var spesielt fascinert av at de kunne danse på sengekanten, og som det undrende barnet jeg var kunne jeg overhodet ikk...

Ja. Hva skal man si. Annet enn Honky Tonk? Dette er en artist jeg høyst motvillig kan alt, eller mye, om. Motvillig i den forstand at jeg nærmest fikk fyren inn med morsmelka. Og selv om jeg prøvde å hoste og gulpe han opp igjen de første 20-30 åra av mitt liv, måtte jeg tilslutt gi meg. Og det er ikke så rart. For en stemme. For en låtsnekker. For en talende lyd i gitaren. For en kjekkas. Waylon Jennings går rett inn. Og her kan jeg ikke annet enn å skylde på opphavet. I vårt hjem var det nærmest påbudt med cowboyhatt til frokost og frynser til kvelds, hva den faren min ikke har og kan om countrymusikk er ikke verdt å nevne. Som en liten digresjon vil jeg nevne at når jeg skulle skrive om Bob Dylan i et emne på UiO for noen år siden (yes, her skriver en vaskeekte dylanolog) var det bare å ringe pappa, all historikk jeg trengte, og mere til, kom ramlende ut: Dylan kom fra en lengre tradisjon der man kan dele musikere/låtskrivere opp i de som satt på toget, og de som skuet mo...

For de som kjenner meg er ikke dette noen overraskelse. Duran Duran. Herregud som jeg digga det bandet. Sangene og de ofte drømmelike tekstene resonnerte med alt verden besto av, og jeg lå paddeflat etter Simon le Bon. Jeg var selvsagt Fanklubbmedlem og hadde plakater av skjønnhetene overalt på rommet. Det skal sies at jeg har måtte tåle litt kritikk for min kjærlighet til dette klissete New Romanticsbandet, men det har prellet av som vann på den berømte gåsa. Jeg husker første gangen jeg hørte dem, jeg var på vei opp trappa i Furustubben, og i det tonene fra Careless Memories begynte snudde jeg på direkten og løp ned igjen. Den digitale synthaktige lyden banka på hjertet mitt. Kjærlighet ved første tone, og blikk. Venninna mi og jeg ble frelst ca samtidig. Det finnes ikke tall på alle de timene vi har hørt, lest og nærmest innhalert Duran Duran. Coveret jeg har valgt, for her er det ingen favoritt, alt er like bra, er fra plata Rio. Coveret i seg selv har fanget opp hele tidsa...

Fikk lyst til å slenge meg på greia der man forteller platecover man liker. Etter å ha lest enkeltes innlegg på Facebook med stor interesse og tidvis klump i halsen, fordi det ble lagt til begrunnelser, ble jeg inspirert til å gjøre det samme på min måte. Mitt første valg er Toto. Jeg kan ikke uttale meg så mye om dem. Bare at de er flinkiser (betrodd kilde) og at når Toto gjaldet utover Harestua i hine hårde dager betydde det at lyden på Kloppstockfestivalen var i rute. Sol, gress og god høy lyd... frysninger!  Men, tilbake til valget. Jeg var 11 år og hadde fått TV på rommet. Vi bodde den gang på Furuset og hørte til i kretsen av de første i Norge som kunne skryte av en ny TV-kanal, tillegg til NRK og SVT. OTV het kanalen, senere ble den til Super Channel, tror jeg. TV’n på rommet var en tung kladd av en reise-TV. Den hørte vel egentlig til i campingvogna, der den aldri virket trass pappas iherdige forsøk med fleksnesmetoden og antenne på taket for å få sett The Macahans...