Album 1 - Toto

-
Fikk lyst til å slenge meg på greia der man forteller platecover man liker. Etter å ha lest enkeltes innlegg på Facebook med stor interesse og tidvis klump i halsen, fordi det ble lagt til begrunnelser, ble jeg inspirert til å gjøre det samme på min måte.
Mitt første valg er Toto. Jeg kan ikke uttale meg så mye om dem. Bare at de er flinkiser (betrodd kilde) og at når Toto gjaldet utover Harestua i hine hårde dager betydde det at lyden på Kloppstockfestivalen var i rute. Sol, gress og god høy lyd... frysninger! 

Men, tilbake til valget. Jeg var 11 år og hadde fått TV på rommet. Vi bodde den gang på Furuset og hørte til i kretsen av de første i Norge som kunne skryte av en ny TV-kanal, tillegg til NRK og SVT. OTV het kanalen, senere ble den til Super Channel, tror jeg. TV’n på rommet var en tung kladd av en reise-TV. Den hørte vel egentlig til i campingvogna, der den aldri virket trass pappas iherdige forsøk med fleksnesmetoden og antenne på taket for å få sett The Macahans. Det funka ikke. På rommet mitt funka ting litt bedre. Trass skurr og svart/hvitt kunne jeg skimte et musikkprogram. Jeg lå på min sirlig oppredde seng totalt intetanende. Så kom Toto. Jeg hørte det med en gang, dette var nytt, dette lå allerede i meg, klar for å startes. Jeg satt meg sikkert opp også. Hold the Line. Herregud, nå er jeg ungdom, tenkte jeg med skrekk og fryd.
Hver gang jeg hører piano og gitaråpningen får jeg glimt av ung sommer i kroppen, det formelig lukter 1982, oransje sengetøy og nybygging. Fint minne. Og fint cover!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Album 7 - Kari Bremnes

-
Bilde
Det er egentlig en skandale at jeg ikke har flere kvinner blant valgene mine. Flere sto på lista, blant annet tante Dolly som hun kalles i vår familie. Med etternavn Parton. En annen sterk kandidat var Sissel Endresen og en tredje var Barbra Streisand. For ikke å snakke om Stevie Nicks og Joni Mitchell. Men om man skal få plass til alle må knallhard utvelgelse til. I dette innlegget er det bare plass for Kari Bremnes og kjærligheten til nord-Norge. Kari Bremnes er fader meg det mest elegante kvinnfolket i dette landet, sånn er det bare. Hun synger ild, vann, luft og jord som nobodys bissniss. Jeg så et intervju med hennes far som tordnet over den manglende innsikten i nordnorsk kultur på 70- og 80-tallet. Oluf var morsom han, men hva med stoltheten over landskapet, fjæra og midnattssola? Hva med poesien fra selve grunnsteinen av landet vårt, kystlivet? Ingen synger alt dette som Kari Bremnes. Hun inntar også alle deler av kvinnelivet. Hun er mor, datter, søster, kjæreste, kon...
Les mer

Album 10: Ragnar Strandbakke

-
Bilde
Jante er så sannelig utvist for lenge siden, og tilslutt står en siste musiker som jeg har en forholdsvis nær relasjon til. De ni andre er ikke rangert, de er bare et utvalg, så er det nevnt. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Van Morrison, men det har andre gjort mye bedre enn meg, så jeg velger Ragnar. Igjen. Han er jo tross alt min helt. Alt som står i en pusurdagbok er nemlig sant.  For dritlengesiden: Jeg møtte en langhåra kis nede i veien. Den jeg gikk i følge med kunne opplyse om at hippien kunne spille gitar, men det imponerte ikke datteren av countrykongen, herregud vi hadde jo gitarer overalt. Hippien sjøl interesserte meg forøvrig mye mer. At han lo av sine egne vitser fikk så være. Strandbakke svingte på sveisen og var øvingsvillig som få, nei som ingen annen jeg hadde møtt. Det sies at det tar 10000 timer å bli skikkelig god til noe, jeg regner med at disse timene kom og gikk i en rasende fart. For det var ingen vits i å ringe han hjemme, det var bare å ifør...
Les mer

Album 9: U2

-
Bilde
U2. Musikk fra skuddlinja.  Det er rart å tenke på at krigen herja i et område av verden man forbinder med så mye positivt. Men det gjorde den. På Live Aid spilte U2 Sunday Blood Sunday fra plata War. Da var konflikten i Nord-Irland fremdeles et åpent sår.  Låta åpner med et trommespill som minner om den lille gutten som gikk først i rekka under nord- og sørstatskrigen i USA en gang for lenge siden. Gutten som skulle holde motet og takta oppe når man skulle slåss for fred. Jeg ser for meg Bono som en slik trommegutt. Broken bottles under children's feet Bodies strewn across the dead end street But I won't heed the battle call It puts my back up Puts my back up against the wall Irland slet med opptøyer og faanskap. Musikk og vanskelige følelser hører jo sammen. Det er mye uro rundt om verden i dag også og jeg er spent på hvilke utslag dette vil gi seg framover i feks USA. Jeg har ikke satt meg inn i musikk fra midtøsten, men jeg vil tro det finnes sterke formidlinge...
Les mer