Album 10: Ragnar Strandbakke

Jante er så sannelig utvist for lenge siden, og tilslutt står en siste musiker som jeg har en forholdsvis nær relasjon til. De ni andre er ikke rangert, de er bare et utvalg, så er det nevnt.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om Van Morrison, men det har andre gjort mye bedre enn meg, så jeg velger Ragnar. Igjen.
Han er jo tross alt min helt. Alt som står i en pusurdagbok er nemlig sant. 

For dritlengesiden: Jeg møtte en langhåra kis nede i veien. Den jeg gikk i følge med kunne opplyse om at hippien kunne spille gitar, men det imponerte ikke datteren av countrykongen, herregud vi hadde jo gitarer overalt. Hippien sjøl interesserte meg forøvrig mye mer. At han lo av sine egne vitser fikk så være.

Strandbakke svingte på sveisen og var øvingsvillig som få, nei som ingen annen jeg hadde møtt. Det sies at det tar 10000 timer å bli skikkelig god til noe, jeg regner med at disse timene kom og gikk i en rasende fart. For det var ingen vits i å ringe han hjemme, det var bare å iføre seg de rosa docksidesene å rusle neppå øvingslokalet på Varden. Jeg har fått med meg en vesentlig del av all den tidlige øvinga, for å si det sånn. Forelska jenter gjør rare ting. Ragnar hadde overhodet ikke rosa docksides men en lilla Fender Stratocaster og sånn sett matcha vi med en gang. 

«Hvem vet hva som skjuler seg
Og hva du kan
Få deg til å finne på
I grenseland
Står du støtt i det du har
En evig bror
Er du under alle dine pene ord
Tamburmajor
En ridder av det tomme ord
Spillet bedrar
Bror i forsvar
Konge og kar
Rabulist og barbar
Var det det du var
Var det den du var
Inferia
Fargerike under isen danser vi
Fargerike vi»

Ofte tenker jeg at mange sangene til Strandbakke skulle vært utgitt i bokform. Tekstene har verdi i seg selv, selv om samspillet mellom ord og melodi alltid har en egenkvalitet.
Gjennom tiden har jeg stadig funnet tekstsnutter omkring. På lapper og skriveblokker, ja en gang fant jeg også en sang i matteboka mi. Det må ut det når det kommer. Fra plata Øsekara skriver Strandbakke med et enøyet skråblikk på samfunnsendringer og dobbeltmoral. Motvilligheten overfor å sette seg på toget mot den tradisjonelle forståelsen av voksenrollen var temaet, og enda ler jeg av sangen Naken. Han fant sin måte å bli voksen på, men plenklipping er fortsatt nesten ikke på tale. Små blomster er også blomster.
På plata Øs:gar finner jeg de dypeste betraktningene. Ungdomstiden setter ofte mange standarder for det som kommer etterpå, og etter min mening er det vanskelig å uttrykke følelser rundt liv og død. Strandbakke er, nesten helt objektivt sett altså, en mester til dette.

«Stille stille
Alle andre sover søtt
Og føler ingen uro
Alt er bare stille
Stille som sekundet
Før alt som vi kjenner
Ble født

Hvor er vi nå?
Mørket suger opp alt liv
og farger himmelen rød
Hvor er vi nå?
To øyne følger dødens krav
Og avgrunnsdype glød
Hvor er du nå?»

Strandbakkes stemme i likhet med tekstene eier også en dybde. Den kan kun måles pr chakrasystemer, og det skulle ikke forundre meg om den har fargen grønn. Min påstand er at den kommer fra et dypere sted, et sted der gress, lengsel og de døde bor. Men sånn konkret sett har jeg måtte sette meg ned innimellom, i forundring over hvor godt det er å høre på når han synger. Jeg har nok ikke fått av de rosa docksidsene enda. 

Skal jeg fremheve en annen utgivelse må det bli plata utgitt etter en forestilling til et jubilum i Grua kirke. Jeg håper virkelig noen finner på å sette den opp igjen. Han fortalte at han lente seg mot utsiden av kirkeveggen og bare lot ordene komme. Og den veggen må ha hatt mye på hjertet. 

«En usynlig hånd
Som trekker av mitt slør
En myk og rolig stemme hvisker: Hør!
Hvil deg nå du menneskevenn
Sett deg her hos meg
Og kjenn at kjærligheten favner den du er

Født av skog og fjell er dette sted
Forløst av alle de som søkte fred
Du er naken innerst i din sjel
Alle dine fort har falt
Tilbake står det vakreste av alt

For meg å se verden med tvil og med tro
Er å sitte i ly her av kirkens ro
Og føle at selv små travle sekunder
Legger seg ned i et verdensunder
Og føle at jeg er alt og alt er jeg»

Og sånt er fint. Det blir nok mer fra denne mannen. I hvert fall i følge alle de snuttene jeg finner her og der. Dessuten har han lovet å ta fram gitaren på terrassen denne sommeren. Kanskje det fødes noe nytt?

I stedet for et platecover, selv om jeg sikkert kunne hatt det litt gøy med coveret der hele bandet er nakne, eller kunne ha grublet voldsomt over coveret til plata Øs:gar der André Martinsen har laget en urolig fin fremstilling og helhet som fanger alt plata står for, blir det en video. Bare fordi han er så rasende fin i den.