Album 5 - David Bowie

Jeg ble medsammensvoren med David Bowie i Space Oddity. Jeg var A-lass-in Sane. Jeg vet hva det vil si å bli borte fra jorden i en rakett. Dessuten var Bowie født i Steinbukkens tegn han også. Vi hadde noe, han og jeg. Delte en verden. Jeg syntes jeg så hans alvor i hans galeste opptredener. Jeg syntes jeg så hans tretthet i intervjuer hvor han måtte forsvare sine valg og sin fortid. Det holder egentlig i lange baner. Men så. Var det dette da. At det er så fristende å grønne på.

Så i Bowies ånd ifører jeg meg manglende ytre sjenanse og går litt lenger.

Så dette blir relativt langt.

Når jeg tenker og hører på Bowie får jeg tanker om hel ved. Og da mener jeg estetisk.

Noen tror estetikk handler om overfladisk skjønnhet og ytre tegn, men dengang ei, som han fyren i båten sa. Estetikk er vitenskapen om den sanselige erkjennelse. Det handler om hvordan vi mennesker via ymse kunstuttrykk kobles sammen med det store altet gjennom vår forstand, det sanselige ved oss, vår smak og vår innbilningskraft. For å si det med min favorittestetiker Alexander Baumgarten:

«Estetikk er helheten av forestillinger under terskelen til den strengt logiske differensiering.»

Setningen er tung som bly, men verdt å bruke tiden på om du orker.

David Bowie var i mine, og sikkert i mange andres øyne også, en kunstner som svingte seg mellom disse begrepene på en særs elegant måte. Selv på sitt mest mørke var The Thin White Duke elegant. Hvem i all verden var denne mannen som hadde så mange ansikter, så enorme mengder kreativitet og destruktivitet i samme kropp? Det vet jeg ikke, men at han gjennom sin tilstedeværelse her på jorden både bortførte, henførte og tilbakeførte er helt sikkert.

For meg gjorde Bowie et uutslettelig inntrykk da jeg så filmen Cat People, og jeg fant ikke helt ordene da filmen var ferdig, men at filmmusikken satte spor er helt sikkert. Åpningen på sangen bygger opp til drama, og jeg gjemmer meg i savannen sammen med Bowie og skuer kattedyret der framme. Den går sakte - før den brått jager av sted. Den ville lengselen til Bowie synges, nei brøles ut. Grepet er elegant. Han synger kontrollert men lidenskapelig til noe der framme, ved å henvise til fortiden. It’s been so long. Og med dette traff Bowie meg i magen, eller var det enda lenger ned?

Nå er jeg i utgangspunktet imot å se historien som lineær, særlig årsak/virkningsammenhenger gjør meg smått klaustrofobisk. Å kategorisere kan fort bli en uting, så mye informasjon går tapt og muligheten til en helhetlig lesning bortfaller. Men ingen regel uten unntak og Bowies historie er så full av levd liv at det blir nødvendig å rydde den opp i perioder. Jeg har henvist til hans tidlige karriere. Space Oddity kom ut allerede i 1969. Thin White Duke-tiden var på midten av 70-tallet. Let’s Dance ble utgitt i mine første musikkgranskende år, midten av 80-tallet, men en ny følelsesmessig knyttneve fikk jeg da jeg hørte Helden. Den tyske utgaven av Heroes. Jeg skjønte ikke en dritt men samma det. Sangen i seg selv bar det som trengtes. Han hadde en konsertopptreden i filmen Christiane F.- Å være ung er for jævlig. Hans deltagelse i filmen satte musikalsk rammen om en tidlig 80-talls zeitgeist der alt så visst ikke var høyt hår og fargerike posebukser. Berlin var spesielt mørke saker og han sa sikkert ikke ja til til å være med i filmen uten grunn. Etter sigende hadde Bowie en frisk og rask periode da han bodde i Berlin trass tidligere misbruk av det meste, men han uttrykker skitne høyblokker, bøyde hoder og t-banestasjoner som ingen annen gjennom det tyske språket.

Jeg tenker at Bowie hadde en egen evne til å fange opp tidsånden ved å tydeliggjøre det som var. Gjerne litt før alle andre. Han klarte å overføre både tekstlige og musiske bilder fra den indre og ytre undergrunnen.

Alexander Baumgarten mente at estetikk er helheten av forestillinger. Bowies estetikk handler for meg ikke om kjolene, dressene og de utallige fantastiske hårsveisene, selv om dette også inngår i greia. Det handler om evnen til å koble seg på mennesket og mangfoldet, om å finne den rette tonen for å formidle nettopp dette. Med sin kropp og sitt talent, sin smak og sin forestillingsevne skapte han en forestilling om hvem vi dypest sett er uten at vi kan sette fingeren konkret på det. Vi er fremmedgjorte, lengtende og brøler mer inni oss enn vi muligens vil vedgå for naboen. I originalen av Heroes iscenesetter han det faktum at vi alle dypest sett er dysfunksjonelle og at kjærligheten både er en kamp og en velsignelse som vi både higer etter og løper fra.

Gjennom sin karriere er det denne essensen jeg synes står mest ut, at han var et menneske i livet som alle andre. Han formidlet at livet er et vågestykke som med litt heltemot kan forseres ved å bruke forstand, forestillingsevne, vår smak og våre sanser.

The stars look very different today. You're a black star.