Album 4 - Knutsen og Ludvigsen

Knutsen og Ludvigsen har fulgt også meg hele livet. Vårt første møte kan tidfestes til før jeg kunne lese, og det var visstnok tidlig. Dette var jo i Kassettenes tid, da BASF C60, eller 90 om man var heldig, var stappafull av alt man ikke kunne eie selv. Man lånte og kopierte. Originaler var ikke alle forunt. Ikke for det, hos oss var det lavterskel for det meste, og ikke vet jeg hvor pappa fikk Knutsen og Ludvigsen og Abba fra, men en dag hadde vi dem på opptakskassett. En plate på hver side. Kassetten ble spilt ihjæl. Eller så spiste spilleren den opp, det er jo veldig mulig. Men med hensyn til at vi ikke kunne lese hadde pappa tegnet en blomst på den ene siden og en bil på den andre. Da visste vi hvem side vi skulle høre på. Jeg hørte mye på blomst-siden.

Knutsen og Ludvigsen bodde i tunellen den gangen. Og krangla fælt. Det var gøy og trist på en gang. Jeg var spesielt fascinert av at de kunne danse på sengekanten, og som det undrende barnet jeg var kunne jeg overhodet ikke forstå hvordan det gikk til. Men fantasien var på min side. Og Knutsen og Ludvigsen var på min side.

Den matpakkevisa kunne jeg spare meg for, men det var kjempegøy når når de var redde for Myndighetan med kvitskjort. Akkurat det ble enda morsommere i voksen alder. Og der ligger fascinasjonen. De har så mange lag. Fra det enkle til det filosofiske.

Jeg synes de var så snille mot den triste konduktøren som hadde ramla av toget. Han var så trist fordi det ikke fantes noen billetter å klippe i inni tunellen at han klippet hull i alt han fant. Da fikk han skjenn av Knutsen og Ludvigsen, og ble enda mer trist. Da fikk han klippe hull i søndagsbuksa til Ludvigsen. Da ble han glad igjen. Når jeg er litt trist sender min søster Marianne meg melding med ordene Klipp, klipp. Kan ikke forestille meg bedre trøst enn det.

Så kom plata Fiskepudding og Lakrisbåter. Litt eklere enn jordbæris med bringebærdrops og brunost. Da ble det enda morsommere. De kapra trikken for å kjøpe fisk, og hadde noen uforglemmelige sanger som blant annet «Jeg kjenner ikke mange jenter». Jeg ler fremdeles av lyden til dama til Knutsen som trippedanser i bakgrunnen. De legger lista for hvordan pene damer skal danse så lavt at det er en fryd.

Sangen «Sov godt» bør alle unger som skal sove høre. Alle voksne også.

I voksen alder fikk vi samleboksen av en venn og da skjønte jeg at skatten denne duoen har utgitt var langt større enn «Hallo Hallo», som også er veldig morsom. Visa om «Dinosauren og Månen» er så vakker at jeg gråter om det er litt sent på kvelden.

En dinosaurus går på jorden,

En liten en på fire tonn.

Den strever med å følge moren.

Hvorfor må hun løpe sånn?

Den går i vannet og forsvinner.

Månen ser den før den dør.

Og kloden faller mens den spinner.

Tiden trekker for sitt slør.

To hundre millioner år.

Bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme

Selv om raketter drar opp dit

Og tar med litt tilbake hit.

Månen er den samme,

Og noen kommer dit og andre ei.

Men ikke syns jeg at jeg har det travelt med

å dra dit,

Spør du meg.

Den dinosauren som vi kjenner,

Blir forvandlet jevnt og trutt

I jordens dyp helt til den ender

Opp som olje helt til slutt.

To hundre millioner år,

Bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme,

Raketten setter dit sin kos

Og brenner oljen til eksos.

Månen er den samme,

Rakettens motor drives av vår venn.

Som takk for hjelpen kommer dinosauren

Opp til himmelen.

Hør den gjerne, melodien er så fin.

Da vi så tegnefilmen om Knutsen og Ludvigsen på kino for noen år siden gråt vi hele gjengen. Unga er selvsagt indoktrinert og lot seg også bevege av poesien når Ludvigsen dro til månen i en rakett. Han vinket gjennom vinduet til oss her nede på jorden.

Når noen kan beskrive livet gjennom å bo i tunell og kjøre trikk og reise i rakett er det bare å ta av seg hatten. Og pianoslipset.