Album 6 - Whitesnake

Dette innlegget starter med en digresjon, men den er etter min mening for fornøyelig til å ikke nevnes:

En eller annen gang på slutten av 80-tallet. Leopardmønstra tights, flere tonn rosa øyenskygge. En gæærn gjeng jenter fra Grua. Den første spydde allerede på t-banen på vei til Grorudklubben. Jeg spydde ikke. Det manglet ikke på årsaker til dette, men jeg var allerede en mester på å holde ting inne.

Vi var invitert til å nyte storbyens ungdomsliv, hvilket skulle vise seg å ikke vike nevneverdig fra bygdas haraball. Bortsett fra to ting. Det ene var han fyren med bandet på klubbscena, som jeg øyeblikkelig ble dritredd. Han var mye. Sang bra og var ekstremt kjapp i replikken. Og var ganske så lik Ian Gillan. Det var ikke så mye musikken (unnskyld) som det var selve fyren. Jeg skulle komme til å bli bedre kjent med denne interessante og inspirerende herremannen. Han het

Arnulf

.

Det andre som skjedde kommer nå: Jeg tror kanskje ikke Whitesnake ofte omtales som pausemusikk, med rette! Men denne kvelden fanget jeg Whitesnake mellom samtaler med Ragnar og flere opptredener av virtuosen og gærningen Arnulf, og alt det andre som jeg ikke husker lenger. Etter å ha vært en tur på do for å samle meg samt sjekke den rosa øyenskyggen satt jeg og lurte på hvem som hadde denne fantastiske stemmen, det var av overordnet viktighet å finne ut. Jeg tror det var Ragnar som kom til unnsetning der også. Det har med årene stadig skjedd.

David Coverdale ble min helt. Her må det nevnes at min interesse for David Coverdale overhodet ikke hadde med det ytre å gjøre. Det var måten, lidenskapen, holdningen og lyden. Som ikke bare kom fra stemmebånd og mageområdet. Den kom fra kilden til alt liv. Coverdales nådeløse flirting med kvinner, Slide it in og Slow and Easy er intenst nok, men heller ikke dette var jeg så opptatt av.

Her må jeg forresten skyte inn at jeg er klar over min stadige hentydning til livets lidenskaper, men jeg har en greie gående med at noe innenfor temaet er større og viktigere enn hva den helvetes pornobransjen viser. For ikke å snakke om alle de andre kommersielle og merkelige fremstillingene som gjøres av kjærligheten generelt. Herregud.

Coverdale. Det er måten han synger blues på. Rock også, jada. Men når pusten hans blir like talende i sangen som stemmen, o’lala!

Pusurdagboka mi spurte: Beste artist? Og svaret mitt var: Alt med David Coverdale og Ragnar Strandbakke. Og det mener jeg enda.

Fader, nå blir det langt innlegg igjen. Jeg har ferie og fritid, og har tydeligvis mye som skal ut.

Da jeg var på konsert med Whitesnake for et par år siden var dommen rimelig enstemmig: Nei nå har han blitt gammal, ikke noe stemme igjen, nei dette var ikke som før!

Uenig. Der sto en holdning til musikken, der sto en fremragende vokalist selv om han var best uten høy pitch, og der sto en angende pust og en bit av rockehistorien.

Om du skal høre en enkelt sang må det bli Blindman fra Ready an’ Willing eller kanskje Sailing Ships fra Slip of the Tounge. Den er fra en mer rocka periode, men intensiteten er makalaus. Vil du høre mer anbefales platene Trouble og Lovehunter. Tittelsporene kan bare ikke høres lavt. Bandet gjør sitt for at det skal svinge, og bandsammensetningen på disse to platene er den samme, hvilket skulle komme til å endre seg med tiden. Derav også uttrykket.

Jon Lord er et kvalitetsstempel i seg selv og Bernie Marsden spiller med signatur og mening. Hele bandet bidrar til helheten og skaper et bluesrocksound i hvertfall jeg aldri blir lei.

Coverdale har indirekte skylda for at jeg inngående måtte studere feminisme. Jeg brukte pokker meg to år på å studere fenomenet. Hvorfor likte jeg at Coverdale was sneaking up on me? Jeg benytter anledningen til å snike litt selv, her kommer et forsøk på å skrive om hva jeg tenker feminisme er. Som ikke handler om likeverd da mellommenneskelighet i første omgang er implisitt i oss alle og ikke et problem. Problemet er en klikk i senteret for eiendomsrett og elendig håndtering av dårlig selvtillit. Hos alle kjønn. Dette er ekstremt kulturelt arvelig. Mitt syn er at feminisme handler om en holdning helt uten kjønnsforståelse. Feminisme, på samme måte som det maskuline, viser egenskaper. Egentlig burde man finne andre begreper, kanskje det også ville hjulpet saka. Det kan ses på nærmest som en metode og benyttes i høy grad av Coverdale trass hårreisende bruk av virkemidler i tekst og coverbilder. For hva skal man si om coveret til Lovehunter? Det er laget av fantasykunstneren Chris Achilleos og jeg velger å se det med en dose humor, som jeg oppfatter ganske mye av hos Whitesnake. Humorbiten kommer jeg tilbake til i avslutningen.

Den tilsynelatende mannemannen Coverdale er dypt sensuell og overhodet ikke redd for følelser. David synger om kjærlighet. Og om hvordan han ser den, tar den i besittelse. Sanselig som få. Feminismen rommer sanselighetens område. Det maskuline rommer det utførlige. Alt crappet om at kvinner er sånn og menn slik er oppfunnet av kulturindustrien. Ikke for det, kvinner og menns biologi har en tendens til å uttrykkes i samme grad som fordelingen av kjønnshormoner, alle er bærere av østrogen og androgener selv om balansen mellom dem varierer. Disse hormonene uttrykkes i flere egenskaper enn reproduksjon. Det maskuline området forenkler, det feminine kompliserer. Det komplekse kan utvide det enkle. Det enkle kan gi forståelse til det komplekse. To sider av samme sak, ikke motpoler. Ingen grunn til å brenne bh’n eller å mene at hysteri tilhører 50% av befolkningen. Coverdale viser holdninger og egenskaper vi alle svømmer rundt og mellom uansett kjønn. Kort sagt.

Coverdale insisterer på at han vil spise deg opp, han vil dampe over deg og han vil bruke stemmen, og mikrofonstativet, for å vise det. Og sammensmeltingen av det feminine og maskuline i en kropp er fullstendig uimotståelig. Særlig fordi han ikke er redd for å vise hva hvem han er. Og det er derfor jeg ikke har noe i mot denne sneakingen up on me. Jeg blir jo nysgjerrig på humoren, selvtilliten og blikket. Tydelighet er spennende. Det er frihet og har ingenting med undertrykkelse å gjøre. Tvert imot, der er gøy og interessant. Frekkheten i å kalle bandet Whitesnake er så utfordrende at jeg må le. Symbolikken lenge leve! Her feires the real fra hjertet.

Coveret jeg har valgt er fra plata Trouble (kjenner ikke til kunstneren bak bildet) og viser Coverdales hvite slange. Haha, jeg dør av hvor sentral plass den får. David, ass!