Album 3 - Waylon Jennings

Ja. Hva skal man si. Annet enn Honky Tonk?

Dette er en artist jeg høyst motvillig kan alt, eller mye, om. Motvillig i den forstand at jeg nærmest fikk fyren inn med morsmelka. Og selv om jeg prøvde å hoste og gulpe han opp igjen de første 20-30 åra av mitt liv, måtte jeg tilslutt gi meg. Og det er ikke så rart. For en stemme. For en låtsnekker. For en talende lyd i gitaren. For en kjekkas.

Waylon Jennings går rett inn.

Og her kan jeg ikke annet enn å skylde på opphavet. I vårt hjem var det nærmest påbudt med cowboyhatt til frokost og frynser til kvelds, hva den faren min ikke har og kan om countrymusikk er ikke verdt å nevne. Som en liten digresjon vil jeg nevne at når jeg skulle skrive om Bob Dylan i et emne på UiO for noen år siden (yes, her skriver en vaskeekte dylanolog) var det bare å ringe pappa, all historikk jeg trengte, og mere til, kom ramlende ut: Dylan kom fra en lengre tradisjon der man kan dele musikere/låtskrivere opp i de som satt på toget, og de som skuet mot det fra det fjerne. Hank Williams skuet mot toget. Og Williams sjøl er helten til Jennings. Så da er (tog)linjen dratt historisk. Likevel er det mamma som gjorde meg mest mistenksom og nysgjerrig overfor denne svette, kule mannen med langt hår og glimt i øyet. Særlig da hun knytta neven og hoia mot taket når Waylons stemme traff et eller annet inni henne gjennom de rødfiltspyntede høyttalerne. Eller når hun hadde stjerner og hjerter i øynene da hun lå på gulvet med øretelefonene tett på for å holde ungemas og andre morsomheter unna. Det gjør noe med jenter som ser på damer som hører på Outlaws. Hun synes han var kjekk. Gærningkjekk. Og av en eller annen grunn kom jeg også til å like sånt. Gærningkjekkaser. Som føler og ser. Waylon Jennings var en misbruker av rang, og sang om hvor lei han var av alle de fine og store tinga som man liksom måtte ha for å være lykkelig. Han sang om blue eyes crying in the rain, og på Silver Stallion (m/Highwaymen) gikk verset:

I'm gonna find me a reckless woman,

Razor blades and dice in her eyes.

Just a touch of sadness in her fingers,

Thunder and lightnin' in her thighs.

Jo, jeg mener det går an å være feminist og digge slike tekster. Selv låta Goodhearted Women kan aksepteres. Det er konteksten som redder alt.

I diskusjonen her hjemme om hvem som er best av Willie og Waylon blir vi aldri enige. Min gærningkjekkas vokste ikke opp med Waylon på/i flaska, så han er unnskyldt.

Dette platecoveret fanger kanskje noe av det jeg har forsøkt å beskrive. Men for å helt forstå må man høre. Helst liggende på gulvet med øretelefoner.