Album 2 - Duran Duran

For de som kjenner meg er ikke dette noen overraskelse. Duran Duran. Herregud som jeg digga det bandet. Sangene og de ofte drømmelike tekstene resonnerte med alt verden besto av, og jeg lå paddeflat etter Simon le Bon. Jeg var selvsagt Fanklubbmedlem og hadde plakater av skjønnhetene overalt på rommet. Det skal sies at jeg har måtte tåle litt kritikk for min kjærlighet til dette klissete New Romanticsbandet, men det har prellet av som vann på den berømte gåsa.

Jeg husker første gangen jeg hørte dem, jeg var på vei opp trappa i Furustubben, og i det tonene fra Careless Memories begynte snudde jeg på direkten og løp ned igjen. Den digitale synthaktige lyden banka på hjertet mitt. Kjærlighet ved første tone, og blikk. Venninna mi og jeg ble frelst ca samtidig. Det finnes ikke tall på alle de timene vi har hørt, lest og nærmest innhalert Duran Duran. Coveret jeg har valgt, for her er det ingen favoritt, alt er like bra, er fra plata Rio. Coveret i seg selv har fanget opp hele tidsalderen, etter min mening. Det overfladiske, enkle skjuler, og på en bisarr måte, uthever en hel verden av galskap og forvirring. De som har sett filmseriemesterverket This is England av Shane Meadows vil skjønne hva jeg mener. Utviklingen av musikkstilen hang nøye sammen med engelsk politikk, historie og sosiale forhold. Thatchers nylakkerte klør dro menneskeligheten ut av samfunnet, og tilbake sto sinte pønkere og smellvakre popsangere. Om ikke akkurat kinn mot kinn så oppsto begge grupperinger som en musikalsk reaksjon mot fremmedgjøringen av de unge i et rått politisk klima. Coveret er forøvrig en litografi der kunstnerne Patrick Nagell og Malcolm Garrett har fjernet alle overflødige elementer fra figuren for å få fram en essens av feminin styrke og skjønnhet. Mye mer kunne vært sagt om det. Jeg blir tilfreds i mitt Duranske hjerte over hvor perfekt coveret reflekterer musikken og tiden det ble skapt i.